Myggens største fiender

Her lister vi opp nyttedyr som er noe av de mest effektive mot mygg

Det er mange fuglearter som jakter mygg, men fuglene i fluesnapper-familien og noen arter av trostfamilien er de mest effektive myggjegerne. Hver enkel fugl i denne fuglfamilien spiser 3000 til 7000 mygg daglig. Et par av denne fuglearten spiser en million mygg på 60 sommerdøgn. Om forholdene legges til rette for disse fugleartene i et område ved å sette opp fuglekasser som de forskjellige artene innen denne fuglfamilien foretrekker vil dette gi en merkbar effekt på myggbestanden.

Nedenfor ser vi en oversikt over de mest effektive myggjegerne av fluesnapperne og fugler av trostfamilien som finnes i Norge: 

Gråfluesnapper (Muscicapa striata)

Grå fluesnapper

 

 

Gråfluesnapper  (Muscicapa striata) er en fugleart i fluesnapperfamilien. Den har gråbrun fjærdrakt med gråstripet bryst og hvit buk. Størrelse er som en kjøttmeis. Kjønnene er like. 

Arten er utbredt gjennom Europa og østover til Sentral-Asia og sørover til Nord-Afrika. Hos oss er den en vanlig hekkefugl over det meste av landet, men mer fåtallig i Nord-Norge. 

Gråfluesnapper holder til i skogkanter, lysninger, parker og hager. Reiret plasseres på en eller annen form for hylle eller opp mot en trestamme. Den hekker også i fuglekasser med en større åpning, der det kommer godt med lys inn. Reiret består av plantemateriale som holdes sammen av spindelvev og fôres med hår og fjær. De 4–5 eggene er blekt blålige med rødbrune flekker og ruges av begge kjønn, men hovedsakelig av hunnen, i 12–14 dager. Ungene holder seg i reiret i 12–15 dager før de flyr ut. 

Gråfluesnapper lever i hovedsak av flygende insekter som den fanger i luften. Den er meget effektiv mot mygg og knott. Det er en trekkfugl, som overvintrer i tropiske Afrika.

 

Svarthvit fluesnapper  (Ficedula hypoleuca)
  

Svarthvit fluesnapper (Ficedula hypoleuca), også kalt , er en fugleart i fluesnapperfamilien. Den er litt mindre enn kjøttmeisen. Om Svarthvit fluesnapper ønskes i hagen eller i bestemte områder settes det opp rugekasser som spesielt er tilpasset denne fluesnapperen. Siden kjøttmeisen er noe større kommer den seg ikke gjennom inngangshullet til rugekassen, slik at svarthvit fluesnapperen kan hekke uten og bli fordrevet av større fuglearrter.

Siden denne fluesnapperen også hekker i Nord-Norge kan fluesnapper-rugekassen settes opp i hele Norge. Siden arten er meget effektiv mot mygg og knott skrev en av Norges fremste fugleeksperter et nyhetsbrev om denne arten.

Svarthvit fluesnapper finnes i store deler av Europa til det sentrale Sibir. 

Svarthvit fluesnapper hekker vellvillig i rugekasser i hagen eller i områder med tilpassede rugekasser. Reirmaterialet er mest tørre blad og bark. De 4–7 lyst grønnblå eggene ruges av hunnen i 13–14 dager. Ungene blir flygedyktige etter ca. 15 dager. Hannen parer seg ofte med to hunner (bigami). 

Arten er en typisk trekkfugl som overvintrer i Vest-Afrika.



Halsbåndfluesnapper  (Ficedula albicollis)

Halsbåndfluesnapper ( er en fugleart i fluesnapperfamilien. Den er på størrelse med Svarthvit fluesnapper. Den hekker også i Fluesnapper fuglekasse.

Den er desverre kun observert få ganger i Norge. Ruger i Mellom-Europa og det sørøstlige Europa mot nord til Gotland.

 



Steinskvett (Oenanthe oenanthe)
Steinskvett

Steinskvett (,) er en fugleart i trostefamilien. 

Steinskvett hekker i store deler av de nordlige verdensdeler. I hele Norge hekker den fra havkanten til steinurene i høyfjellet, med vel så stor utbredelse som heipiplerke og løvsanger. 

Reiret plasseres i en steinrøys el.l. De 5–7 lyseblå eggene ruges av hunnen i 14 dager. Ungene blir flygedyktige etter ca. 15 dager.



Blåstrupe (Luscinia svecica)
Blåstrupe

Blåstrupe (, er en fugleart i trostefamilien. Den er på størrelse med en kjøttmeis. 

Blåstrupe er utbredt som hekkefugl fra Nord- og Sørvest-Europa og østover gjennom den palearktiske region til Beringhavet og Nordvest-Alaska. Den hekker i bjørkeskog og vierkratt i våre fjellstrøk i Sør-Norge, og i Nord-Norge også ved kysten i hele landsdelen. Det er en trekkfugl.

Blåstrupe spiser hovedsakelig insekteter og er effektiv mot mygg og knott. Reiret plasseres på bakken, ofte i tilknytning til en busk. Eggene er lyst blågrønne med små rødbrune flekker og ruges i to uker før de klekkes. Huggormen kan desverre flere steder ta mange egg og reirunger.



Rødstrupe (Erithacus rubecula)
Rødstrupe

Rødstrupe (, er en fugleart i trostefamilien. Den er på samme størrelse som en kjøttmeis. 

Rødstruper hekker også villig i spesielle rugekasser med stor åpning, slik at utsikten er bra og mye lys kommer inn. En slik rugekasse bør festes mot en husvegg eller en annen flat overflate, slik at rovdyr ikke så enkelt kommer til.

Rødstrupe hekker i hele Europa og middelhavsområdet til Vest-Sibir. I Norge hekker den i skyggefull og tett skog over det meste av landet til Troms, på Dovrefjell opp til minst 1000 meters høyde. Den er sjelden i Finnmark. Den har en meget vakker sang tidlig i grålysningen og om kvelden. Rødstrupen kalles «tiurklokke», fordi den begynner å synge samtidig eller litt før tiuren om morgenen. 6–7 egg ruges i 12–14 dager, og ungene forlater reiret etter ca. 14 dager. Norske rødstruper er overveiende trekkfugler som overvintrer i Sørvest-Europa og middelhavsområdet. En del overvintrer i kyststrøk i Sør-Norge.



Rødstjert (Phoenicurus phoenicurus)
Rødstjert  

Rødstjert (, er en fugleart i trostefamilien. Den er litt mindre enn kjøttmeis. 

Sangen er meget melodisk og høres ofte om natten. Den hekker i hele Europa til Sentral-Asia og i Norge over hele landet fra byenes parker til opp i fjellskogen. Den norske bestanden synes å ha hatt en tilbakegang siden 1960-årene, særlig i lavlandet i Sørøst-Norge. Legger reiret i mange former for hull og til dels i fuglekasser med en større åpning. De 6–7 eggene er mørkeblå, mens den vanligste fuglekassearten, svarthvit fluesnapper, har mer lyseblå egg. Eggene ruges i 2 uker, og ungene forlater reiret etter 14–15 dager. Reirmaterialet er strå, mose og mer fjær enn hos svarthvit fluesnapper.



______________________________________________________________________________________________________________________________


Flaggermus

Flaggermusen er et meget nyttige dyr som effektiv spiser flere tusen mygg per natt i sommerhalvåret. Mens fluesnapperen fanger mygg på dagtid jakter flaggermus myggen på natten. Men mange arter flaggermus er truet og nesten utryddet. Det er registrert tretten arter flaggermus i Norge, men det er usikkert om alle fortsatt finnes her. Samtlige arter som er påvist i Norge er fredet. 

Før i tiden var det enklere for flaggermus å finne steder der de kunne hvile på dagtid og gå i vinterdvale. Husene og låvene hadde flere sprekker og hulrom der flaggermusen fant skjulesteder. Før var det også langt mer ubehandlet skog, slik at flaggermusen og andre dyr fant mere hulrom i gamle og råtne trær. I dag har bygningsfasader og husene blitt langt mer tette, noe som er energisparende for oss mennesker, men som gjør det vanskeligere for flaggermus. Ved å sette opp flaggermuskasser på husveggen eller på trær bidrar man aktivt med naturvern ved å støtte en truet dyreart. 

Områder med mye flaggermus har merkbart mindre mygg, selv om flaggermusen søker et tilholdsted i områder med mye tilgang til mygg. 

Følgende 13 arter flaggermus har vært observert i Norge, men det er usikkert om alle arter fortsatt finnes her i landet:


Bredøre (Barbastella barbastellus)
  Bredøre, også kalt Bredøret flaggermus, er en vestpaleartisk flaggermusart. Den finnes flekkevis i Europa. Den er listet som sårbar i Norden. Fra før av er den listet somutilstrekkelig kjent i Norge, og nylig som hensynskrevende.

Bredøreflaggermus er oppført både i Bern- og Bonn-konvensjonens liste II. Det finnes kun fire tidligere funn i Norge som er bekreftet. Tre av funnene ligger langt tilbake i tid og det nyeste funnet var i mars 2004, der man fant et eksemplar i en tunnel ved Ulfsbakk i Larvik kommune. Ifølge internasjonale kriterier har denne arten vært betraktet som utdødd i Norge, fordi det var mer enn femti år siden siste funn før 2004. Etter funnet i Larvik utarbeidet man en egen handlingsplan for arten, som i Norge er direkte truet og blir regnet som meget sjelden i det øvrige Europa.



Nordflaggermus (Eptesicus nilssonii)
 

Nordflaggermus, tidligere kalt nordisk flaggermus, Eptesicus nilssonii, flaggermusart i glattneseflaggermusfamilien. Den mest utbredte flaggermusarten i Norge. Den har svartbrun pels på ryggsiden, gulaktig brun på undersiden. Nese, ører og flygehud er tykke og svartaktige. Kroppslengde 48–70 mm, hale 38–50 mm, vekt 8–14 g. Vingespenn 24–27 cm. Forekommer i skogtrakter og kulturlandskap. Utbredt over hele Nord-Europa og i Asia til om lag 69. breddegrad. I Norge er den funnet i alle landets fylker, fra kysten og opp til ca. 1000 m o.h., men den er vanligst i lavlandet i Sør-Norge. Det er den enste flaggermusen som finnes over hele Norge, helt til Finnmark.

Den bruker flaggermuskasse både som hvilested eller som ynglekasse.



Sørflaggermus (Eptesicus serotinus) 
   Sørflaggermusen er en noe større flaggermus med et vingespenn på 32 til 38 cm og som veier mellom 14 og 35 gram. Denne arten finnes i noen europeiske land, som Sør-England, Sør-Sverige, Finnland og Norge. Den finnes også i nordlige Afrika og i Korea, Taiwan og Thailand. I Norge er den derimot svært sjelden.

Sørflaggermusen liker et varmere tilholdsted i bygningssprekker, kjellere, loft både for vinterdvalen og som fast tilholdsted i sommerhalvåret. Om sommeren blir også flaggermuskasse benyttet, dersom den plasseres på et solrikt sted. Denne arten holder seg ofte på samme plass hele livet. 

Denne flaggermusen er en truet art og hovedårsaken til dette er at flaggermusen ikke finner nok egnete tilholdsteder.



Skogflaggermus (Myotis brandtii)
  Skogflaggermus er en art i gruppen glattnesefamilien. Den kalles også Brandtflaggermus. Vingespennet er 19-20cm. Et voksent individ veier fra 4,3 til 9,5 gram. Skogflaggermusen er skumringsaktiv. De flyr gjerne lavt over åpent landskap og vann, og jakter på insekter. Den ligner på skjeggflaggermus. 

Generelt lever store dyr lenger enn små, men flaggermus er svært langlivede i forhold til størrelsen. Skogflaggermus holder rekorden for langt liv for ville flaggermus - minst 41 år. Arten finnes i Albania, Belgia, Bulgaria, Danmark, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kasakhstan, Latvia, Liechtenstein, Luxenborg, Mongolia, Nederland, Polen, Romania, Russland, Slovakia, Spania, Storbritania, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Ungarn, Østerike og svært sjeldent i Norge.

Den bruker flaggermuskasse som hvilested og som ynglekasse. Flaggermuskassen skal plasseres på et solrikt sted.



Vannflaggermus (Myotis daubentonii)
  Vannflaggermusen er en liten flaggermus med et vingespenn på 23-27 cm og en vekt på 6-14 gram. Pelsen er rødbrun på oversiden, lysegrå under. Denne arten holder seg vanligvis til et jaktområde der den jakter på samme jaktruten når skumringen kommer. Vannflaggermusen lever i Mellom- og  Sør-Europa, Korea, Japan og sjeldnere i Sør-Norge.

Den bruker flaggermuskasse som hvilested og som ynglekasse. Flaggermuskassen skal plasseres på et solrikt sted.



Skjeggflaggermus (Myotis mystacinus)
  Skjeggflaggermusen er en liten flaggermus. Den finnes nesten i hele Europa men ikke på Island, Nord-Skandinavia, Nord-Skottland og på den iberiske halvøyen.  Skjeggflaggermusen trives i parker og i bebodde strøk og den oppsøker gjerne bygninger, kjellere og huler for og finne en soveplass. Den samler seg ofte i noe større kolonier. Denne arten jakter fortrinsvis i skumring men noen ganger også på dagtid. Den jakter på insekter mens den flyr i lav høyde over vannoverflaten.

Den bruker flaggermuskasse som hvilested og som ynglekasse. Flaggermuskassen skal plasseres på et solrikt sted.



Børsteflaggermus (Myotis nattereri)
  Børsteflaggermusen har noen børsteaktige hår på bakparten av kroppen, som har gitt denne arten denne betegnelsen. Vingespenne er 24-28 cm og den veier 5-10 gram. 

Børsteflaggermusen bor ofte i gamle bygninger, fasader eller flaggermuskasser. Men den skifter ofte tilholdsted. For vinterdvalen velger den derimot ofte kjellerlokaler eller huler. 

Børsteflaggermusen er en truet art og hovedårsaken til antallet er faretruende lavt er at den har vanskeligheter for å finne egnete tilholdsteder. Fasadesaneringer og tettere hus og bygninger fører til at denne flaggermusen ofte ikke finner egnete plasser for å føde unger. Uten tiltak vil denne arten sansynligvis dø ut.



Storflaggermus (Nyctalus noctula)
   Storflaggermusen oppholder seg ofte i skogområder. Som navnet røper er denne arten er større flaggermus med et vingespenn på ca 40 cm. 

Storflaggermusen oppholder seg ofte i huler i trær som hakkespetten har laget. Den oppholder seg også ofte i gamle bygninger og flaggermuskasser, som naturvernere og entusiaster har satt opp. 

Storflaggermusen finnes i hele Europa men ikke i Nord-Skandinavia, Nord-Skottland og Nord-Irland. Den finnes også i deler av Asia. På vinterstid drar denne arten ofte noe lenger sørover. Storflaggermusen finnes ofte i store kollonier med opp mot tusen dyr.



Trollflaggermus (Pipistrellus nathusii)
  Trollflaggermusen har en større utbredelse i Europa. På vinterstid trekker denne arten mer sørover. 

Trollflaggermusen foretrekker parker og lett skog, ofte nær vann. Den har et vingespenn på 22-25 cm. 

Trusler mot denne arten er blant annet tap av huler og trær pga saneringer og rivinger av gamle bygg. I tillegg trues arten av giftige kjemikalier fra behandling av treverk i bygninger.

Den bruker flaggermuskassen som hvilested og som ynglekasse. Flaggermuskassen skal plasseres på et solrikt sted.



Tusseflaggermus (Pipistrellus pipistrellus)
  Tusselflaggermusen er en liten flaggermus som finnes i størstedelen av Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. Tusselflaggermusen er nær beslektet med dvergflaggermusen som finnes i Norge. Frem til 1999 ble disse regnet som samme art. Arten har et vingespenn på 19-25 cm.

Den bruker flaggermuskassen som hvilested og som ynglekasse. Flaggermuskassen skal plasseres på et solrikt sted.



Dvergflaggermus (Pipistrellus pygmaeus)
  Dvergflaggermusen ligner svært på tusseflaggermus og artene ble intill 1999 regnet som samme art. Dvergflaggermusen og tusseflaggermusen er Europas minste flaggermusarter. Dvergflaggermusen har et vingespenn opp mot 25 cm. 

Den jakter ofte i grupper rett etter skumring. Føden består av mygg, fluer og sommerfugler. Den trives i parker og bebygde strøk gjerne i nærheten av ferskvann.

Den bruker flaggermuskassen som hvilested og som ynglekasse. Flaggermuskassen skal plasseres på et solrikt sted.



Brunlangøre (Plecotus auritus)
  Brunlangøre kjennetegnes, som navnet røper, på sine lange ører. Den har et vingespenn på 4-4,2 cm.

Denne flaggermusen flyr relativ sakte, sammenlignet med andre flaggermus. 

Den lever i Eurasia og oppholder seg både i hule trær, gamle bygninger og flaggermuskasser. Den jakter også ofte om dagen og plukker også insekter fra blader og bark. Dette er en av de flaggermusene som bruker synet mer enn ekkolokaliseringen når den jakter.

Den bruker flaggermuskassen som hvilested og som ynglekasse. Flaggermuskassen skal plasseres på et solrikt sted.



Skimmelflaggermus (Vespertilio murinus)
  Skimmelflaggermusen har et kvitrende rop som ligner på fuglesang, noe som høres spesielt om høsten i parringssesongen. Den har et vingespenn på 27-33 cm. Navnet kommer av pelsen som har to farger. Baksiden er rød til mørkebrun med matte, sølvhvite hår. Buksiden er hvit eller grå.  

Skimmelflaggermusen jakter på bytte som mygg, vårfluer og møll med ultrasoniske lyder, slik som de fleste flaggermusene. Den jakter i skumring ofte i næårheten av elver og innsjøer over skoger eller ved gatelys. I Vest-Europa finnes den ofte i byer.

Skimmelflaggermusen er sjelden og lever vanligvis i kolonier. Den er truet pga insektmidler men også pga endringer i habitatet som følge av saneringer og riving av gamle bygg, som ofte er oppholdsted for flaggermus.

Den bruker flaggermuskassen som hvilested og som rugekasse. Flaggermuskassen skal plasseres på et solrikt sted.